Sammen er vi sterke

Et gammelt norsk ordtak sier at når krybben er tom, bites hestene. Sjelden har det vært mer uro blant aktørene langs kysten.

Bilde: Stockphoto av Manakin. Båtsfjord havn mars 2016.

Debattinnlegg av Samfunnskontakt i Cod Cluster, Maiken Johnsen. Innlegget ble først publisert i Fiskeribladet 4. januar.

Det er brudd og krangel i Fiskarlagene. Det kan virke som at det er et folkeopprør mot oppdrett. Det er fortvilelse og mismot i fiskeindustrien.

Infrastrukturtilbud blir til dels kraftig redusert, merkelig beskatning av distriktsnæringer er innført, og forståsegpåere fra langt mer sentrale strøk bestemmer hvordan vi langs kysten skal leve og virke.

Dette er inngangen til 2025. Som kan bli et skjebneår for oss alle.

Lokaliseringsdebatt

For kort tid siden fikk jeg referert en samtale om lokaliseringsdebatt der en fra Østlandet takket de nordnorske miljøene for deres interne krangel om lokalisering som kom til å resultere i at etableringen ble sørpå. Dessverre er dette et litt for kjent fenomen.

Kysten har en enorm betydning for det norske samfunnet og den norske økonomien. Men det er ikke i nærheten av nok bevissthet om det i den norske samfunnsdebatten. Heller ikke blant oss som bor her.

Forklaringen på denne manglende bevisstheten er kanskje at kystsamfunnet ikke er én unison sak.

Et av de meste meningsløse ordene som er kommet opp de siste årene er «havnæringene» - et ord som rommer så mye av norsk næringsliv at det etter min mening blir helt latterlig.

Vi har fiskeri, fiskeindustri, oppdrett av mange forskjellige arter, olje- og gassutvinning, sjøtransport, alle andre maritime næringer, mineralutvinning, havvind, bølgekraft, osv. osv.

Når vi også har fått en minister som er fiskeri- og havminister, ja, da har hun iallfall nok å skulle ha kunnskap om og å håndtere.

Kriser på kysten

Vi har en gjennomgående god forvaltning av ressurser i Norge. Og det skal vi være stolte av. Men nå står landet overfor litt for mange kriser på en gang som også omhandler havet og kysten.

Vi har for lite strøm, vi har en historisk lav kvote på torsk, vi mangler arbeidskraft, stadig flere kommuner havner på robek-listen, og fylkeskommunene har ikke råd til å drive basistjenester som ferge- og hurtigbåttilbud.

I slike situasjoner blir det fort at vi alle blir oss selv nærmest og ikke vil eller klarer se det store bildet.

«Havnæringene» krangler om plassen langs kysten. Fiskerne krangler seg imellom, det er store båter vs. mellomstore vs. små, om hvem som skal få fiske hvor og hvor mye.

«Alle» fiskerne krangler med oppdretterne om hvor det skal være lov å ha lokaliteter. Og i en tid da det også kommer helt nye aktører på banen som ønsker å bruke havet og kysten, krangler «alle» med de nye næringene som f.eks. havvind og mineralutvinning.

Dette kan vi ikke fortsette med. Vi har alle forutsetninger for å bli best i verden på næringene som bruker havet og arealet langs kysten. Om det dreier seg om havvind, torskeoppdrett eller fiskeri. Og med en god porsjon klokskap, tilrettelegging og velvilje er det også plass til de fleste.

Samspillet mellom de private næringslivsutviklerne, myndigheter og forvaltning må være til stede. Vi må møtes, og vi må snakke sammen i stedet for dagens skyttergravstrategi. Den er det ingen som er tjent med.

Vi er mange som faktisk ønsker å bo og virke langs kysten, som vet at det er her verdiskapingen skjer. Og så er det ikke slik at alt skal foregå alle steder. Kysten er ikke lik langs Sørlandet og i Øst-Finnmark. Den er ikke engang lik fra vest til øst i Finnmark.

Dette må de som er med å bestemme hvordan tilgjengelig areal skal tilrettelegges, forstå i større grad enn det de iallfall tilsynelatende gjør nå.

Mer forskning

Ressursforvaltningen vår er som nevnt bra, men vi trenger mye mer forskning og kartlegging av havområdene. Vi vet fortsatt altfor lite om hva som faktisk er ståa i store deler av våre havområder. Denne kunnskapen trenger vi for å ta de kloke valgene om hvordan vi skal bruke havet fremover.

Det er dessverre ikke slik at det er fiskeren alene som kan berge kysten, ei heller er det havvindselskapet eller oppdretteren.

Det er summen av alt vi holder på med. Og så er det selvsagt lov til å ha meninger om havvind, tråling, mineralutvinning fra havbunnen, mer oljeleting og etablering av torskeoppdrett. Men vi må snakke sammen og finne felles ståsted.

Uten samarbeid og samhandling, slår vi oss selv falitt. Vi må jobbe ILAG for felles mål om å bevare og styrke kysten. Hvis ikke blir det til at det er noen andre som bestemmer for oss.