Nordområdestrategier for hele kysten

Det er ikke bare riktig å satse på kysten, det er nødvendig for hele landet.

Illustrasjonsfoto fra Skjånesbruket i Gamvik kommune. Arkivfoto: Jørn Mikael Hagen

I år er det 20 år siden den første nordområdestrategien kom. Siden den gang er det lagt fram seks strategier med store ambisjoner for Nord-Norge: sterkere infrastruktur, mer verdiskaping, bedre beredskap og en mer offensiv utvikling av ressursene i nord. Men når vi leser disse dokumentene i dag, er det vanskelig å unngå en større erkjennelse: Dette handler ikke bare om Nord-Norge. Det handler om hvordan vi utvikler hele distrikts- og Kyst-Norge, og om hvorvidt de som styrer faktisk mener alvor når de sier at hele landet skal tas i bruk.

Nordområdestrategiene har gjennom to tiår beskrevet en landsdel med store ressurser, lange avstander og betydelig strategisk betydning. De har pekt på behovet for bedre transportløsninger, sterkere beredskap, trygg energiforsyning og mer lokal verdiskaping. Men det er slående at de samme utfordringene i dag preger store deler av Kyst-Norge. Derfor bør strategiene ikke bare leses som politiske dokumenter for nord, men som et speilbilde av hvordan det står til med norsk distriktspolitikk mer generelt.

Utviklingen vi ønsker

Langs hele kysten finnes det lokalsamfunn som lever av naturressurser, industri, sjømat, transport og små og mellomstore bedrifter. Mange av dem opplever den samme usikkerheten som strategiene beskriver i nord: sårbare transportløsninger, svak tilgang på kraft, mangel på forutsigbare rammevilkår og en vedvarende kamp for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Når man ser dette i sammenheng, blir det tydelig at nordområdesatsingen i praksis handler om mer enn geografien i nord. Den handler om hvilken utvikling vi ønsker for hele kystlandet Norge.

Fiskerinæringen er kanskje det tydeligste eksempelet. I strategiene understrekes behovet for mer bearbeiding i Norge, sterkere kystsamfunn og bedre utnyttelse av marine ressurser. Dette er mål det er lett å slutte seg til. Likevel er det altfor ofte slik at utredningene er flere enn de konkrete grepene. I løpet av få år er det eksportert 36 000 arbeidsplasser fra bearbeidingsindustrien i Norge til EU og viktig videreforedling er tapt, i tillegg til kompetanse.

Det gjelder ikke minst i en tid der Norge snakker varmt om behovet for mer industri, høyere eksportinntekter og større selvstendighet i verdikjedene. Da er det et paradoks dersom politiske beslutninger samtidig svekker grunnlaget for bearbeiding og foredling i Norge. Opphevelsen av eksportforbudet for produksjonslaks er ett eksempel på et grep som kan bidra i en slik retning. Det reiser et større spørsmål: Hva slags sjømatnasjon ønsker vi å være? Skal vi først og fremst eksportere råstoff, eller skal vi bruke ressursene til å bygge flere arbeidsplasser, mer kompetanse og sterkere kystsamfunn i Norge?

Lokal verdiskaping

Dette spørsmålet angår ikke bare havbruket. Det angår også villfisknæringen, der kvalitet, foredling og lokal verdiskaping burde stå langt høyere på dagsordenen. Skal vi ta hele kysten i bruk, holder det ikke med overordnede formuleringer om aktivitet og vekst. Da må politikken i langt større grad belønne kvalitet, investeringer og videreforedling i Norge. Hvis ikke ender vi opp med å snakke om levende lokalsamfunn, samtidig som det økonomiske grunnlaget under dem svekkes.

Det samme mønsteret ser vi i arbeidet med nye marine satsinger. Mange peker på mulighetene som ligger i nye arter, ny bioteknologi og bedre utnyttelse av marine ressurser. Ambisjonene er store, og potensialet er betydelig. Men når forvaltningen oppleves uklar og rammevilkårene lite forutsigbare, blir det vanskelig å realisere nye næringer i praksis. Dette gjelder i langs hele kysten. Når strategier ikke følges opp med konkrete virkemidler, tydelig ansvar og faktisk gjennomføringskraft, blir de stående igjen som politiske erklæringer mer enn reelle utviklingsverktøy.

Infrastruktur er et annet område der avstanden mellom mål og virkelighet er blitt for tydelig. I nordområdestrategiene kobles samferdsel til regional utvikling, bostedsattraktivitet, beredskap og sikkerhetspolitikk. Det er en riktig kobling. Men nettopp derfor er det alvorlig når oppfølgingen oppleves for svak i praksis. Uten gode forbindelser svekkes både næringsliv, mobilitet og samfunnsutvikling.

Dette gjelder særlig flytilbudet i distriktene. Fly er ikke et luksusgode for folk og bedrifter i kyst- og distriktsområder. Det er en grunnleggende del av infrastrukturen. Når avganger reduseres, prisene øker og fleksibiliteten blir dårligere, svekkes forbindelsene mellom lokalsamfunn, byer, markeder og kompetansemiljøer. Resultatet er ikke bare mer tungvinte reiser. Det gjør det vanskeligere å drive virksomhet, tiltrekke seg arbeidskraft og opprettholde aktivitet i områder der avstandene allerede er store. Dette er ikke bare en utfordring i Nord-Norge. Det er en utvikling mange steder i Kyst-Norge kjenner seg igjen i.

Avgjørende flaskehals

Energisituasjonen gjør motsetningen mellom strategi og virkelighet enda tydeligere. Tilgang på kraft og nettkapasitet er i ferd med å bli en avgjørende flaskehals for ny industri og videre vekst. Når bedrifter ikke vet om de får tilgang på nok energi, eller når prosjekter stopper opp fordi nettet ikke har kapasitet, svekkes mulighetene for omstilling og nye investeringer. Også dette gjelder langt utover nordområdene. Langs hele kysten finnes det bedrifter og lokalsamfunn som er avhengige av trygg og forutsigbar energitilgang dersom de skal kunne utvikle seg videre.

Skal hele Norge tas i bruk, også ut fra et beredskapsperspektiv, må det derfor settes makt bak ordene. Vi trenger ikke først og fremst nye strategier. Vi trenger politiske prioriteringer som faktisk styrker transporten, sikrer energitilgang og bygger grunnlag for industriell verdiskaping der ressursene finnes. Etter 20 år med nordområdefokus holder det ikke lenger å lansere nye visjoner dersom de ikke følges av handling.

Når kystsamfunn svekkes, når bearbeiding forsvinner, når transporten bygges ned og når kraftmangel stanser investeringer, handler det om Norges evne til å skape verdier, bosetting og framtidstro i hele landet.

Derfor bør nordområdestrategiene også leses som en test på om vi faktisk mener alvor med målet om levende distrikter og en sterk kyst. Det er ikke bare riktig å satse på kysten, det er nødvendig for hele landet.

Skrevet av Maiken Johnsen, samfunnskontakt i Cod Cluster.

Teksten er først publisert i Fiskeribladet. Du finner den her