Kronikk: Sameksistens-konfliktene bremser utviklingen
Kampen om arealene langs kysten blir stadig hardere etter hvert som nye næringer krever plass. I denne kronikken som ble trykket i Fiskeribladet den 9. september, argumenterer samfunnskontakt Maiken Johnsen i Cod Cluster for at framtidens verdiskaping, beredskap og bosetting avhenger av at fiskeri, oppdrett, energi, romfart og andre aktører finner bedre måter å sameksistere på:
Er det virkelig ikke plass til oss alle langs kysten? spør artikkelforfatteren.
Det kan av og til virke som om alle kjemper for sin plass og mener akkurat deres aktivitet er den viktigste. Viljen til å slippe andre til synes ofte begrenset.
Men dersom vi skal lykkes med både verdiskaping, bosetting og beredskap i tiårene som kommer, må vi bli bedre på sameksistens.
Alternativet er at stadig flere konflikter bremser utviklingen av mulighetene som ligger langs kysten og i havet vårt.
Romfartshistorie
Forrige lørdag ble det skrevet norsk og europeisk romfartshistorie. Etter flere forsøk lyktes Isar Aerospace med å skyte opp raketten Spectrum fra Andøya. Oppskytningen kunne sees over store deler av Nord-Norge og skapte både begeistring og stolthet.
For mange representerer dette starten på et nytt industrieventyr og et viktig bidrag til europeisk selvstendighet i en tid preget av geopolitisk uro og økende sikkerhetspolitiske spenninger.
Det er lett å forstå entusiasmen. Europa trenger teknologi, kompetanse og infrastruktur som gjør oss mindre avhengige av andre stormakter. Romfart handler ikke bare om prestisje.
Ikke uten konflikter
Det handler om kommunikasjon, overvåking, navigasjon, forskning og beredskap. Derfor er satsingen på Andøya viktig, både regionalt, nasjonalt og europeisk.
Samtidig er det med en liten bismak at mange langs kysten følger feiringen. For etableringen og utviklingen av romaktiviteten på Andøya har ikke skjedd uten konflikter.
Fiskere og andre næringsaktører har uttrykt bekymring for konsekvensene av aktivitetsrestriksjoner og arealbruk. Slik sett er ikke debatten unik. Den er snarere et symptom på en stadig større utfordring:
Kampen om havet.
Norsk fortrinn
Kysten og sjøarealene våre er blant Norges aller viktigste konkurransefortrinn. Her høster vi villfisk. Her produserer vi laks, torsk, skjell og tare. Her finnes muligheter for energiutvinning, både fra olje, gass, vind og bølger.
Her skal skipstrafikken gå trygt fram. Nå kommer også romfart og nye teknologier som krever plass og forutsigbarhet.
Alle disse aktivitetene skaper arbeidsplasser, inntekter og utvikling. Alle kan vise til sterke argumenter for hvorfor nettopp deres virksomhet er viktigst. Problemet oppstår når alle mener at deres behov automatisk skal prioriteres foran alle andres.
Resultatet blir ofte polarisering. Næringer settes opp mot hverandre. Lokalsamfunn splittes. Prosjekter forsinkes. Muligheter går tapt.
Behovene øker
Dette skjer samtidig som behovet for mat, energi og beredskap øker. På en konferanse denne uken ble det igjen understreket at en stadig større del av fremtidens matproduksjon må komme fra havet.
Verdens befolkning vokser, mens presset på landarealer øker. Havet dekker over 70 prosent av jordens overflate, men står fortsatt for en relativt begrenset del av den globale matproduksjonen.
Skal verden lykkes med å produsere mer bærekraftig mat, må den blå åkeren tas i bruk i langt større grad enn i dag.
Krevende forvaltning
Dette er det i stor grad politisk enighet om. Ambisjonene om vekst i havnæringene er høye. Men når konkrete lokaliteter skal avsettes, tillatelser skal gis eller nye næringer etableres, blir motsetningene raskt tydelige.
Debatten om mulig olje- og gassutvinning i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er et godt eksempel. Der står hensyn til energiforsyning, arbeidsplasser og verdiskaping opp mot miljøhensyn og eksisterende næringer.
Uansett hvor man står i saken, illustrerer den hvor krevende det er å forvalte havområdene på en måte som oppleves legitim for alle parter.
Spørsmålet er derfor ikke om vi trenger fiskeri, oppdrett, energi eller romfart. Vi trenger dem alle. Spørsmålet er hvordan vi kan skape et system som i størst mulig grad legger til rette for sameksistens.
Løfte blikket
For det første må vi bli flinkere til å se hele arealet under ett. Forvaltningen av havet skjer fortsatt gjennom mange sektorer og ulike regelverk. Hver aktør vurderer ofte sitt eget område isolert.
Skal vi få til gode løsninger, må vi løfte blikket og se hvordan ulike aktiviteter kan fungere sammen over tid. Det handler om helhetlig planlegging, der verdiskaping, miljø, beredskap og samfunnsutvikling vurderes samlet.
For det andre må vi åpne for lokale tilpasninger. Kysten er lang, og forholdene varierer enormt fra sted til sted. Løsninger som fungerer i Rogaland, fungerer ikke nødvendigvis i Vesterålen.
Kommuner, næringsliv og lokalbefolkning må derfor få reell innflytelse på hvordan arealene brukes. De som lever med konsekvensene av beslutningene, må også få være med på å forme dem.
Tidlig dialog
For det tredje må dialogen komme tidlig. Store statlige eller internasjonale etableringer kan ikke møte lokalsamfunn og eksisterende næringsaktører først når planene er ferdig tegnet.
Erfaringene fra blant annet Andøya viser viktigheten av å skape forståelse og tillit før konfliktene oppstår. Tidlig dialog løser ikke alle problemer, men den gjør det lettere å finne kompromisser som flere kan leve med.
Til slutt trenger vi beslutninger som oppleves som faktabaserte og nøytrale. For ofte blir debattene preget av følelser, politisk symbolikk eller et ensidig fokus på enten gevinster eller ulemper.
Gode beslutninger krever at konsekvenser, risiko og muligheter vurderes objektivt og åpent. Da må kunnskap veie tyngre enn retorikk.
Lys i husan
I en tid der beredskap har fått en helt ny betydning, er dette viktigere enn noen gang.
Norge trenger flere bein å stå på. Vi trenger matproduksjon, teknologiutvikling, energi og sterke kystsamfunn. Vi trenger arbeidsplasser som gjør at folk fortsatt velger å bo langs kysten. Kort sagt trenger vi lys i husan.
Men da må vi også erkjenne at ingen har enerett på havet. Den virkelige utfordringen er ikke å vinne kampen om arealene. Den virkelige utfordringen er å finne løsninger som gjør at flere kan lykkes samtidig.
Det er først når vi klarer det, at vi virkelig utnytter mulighetene som ligger i kysten vår. Ikke gjennom konflikt og stillingskrig, men gjennom fredelig samvær i beredskapstid.